Hva er status?

Etter flere uker på universitetet har vi nesten ikke begrep om tid, sted eller opplevelser lenger. Derfor er vi like ivrige lesere på JucyPeople som ordinære besøkende. Vi har gjort oss noen tanker, refleksjoner og filosofier om hva vi har bak og foran oss. Litt mindre awesomeness fra vår side altså, men vi kan ikke la JucyPeople dø bare fordi vi har levert tilbake bilen. 

Bond er Australias eneste private universitet, derfor regnes vi som tommelfingerregel som overklasse selv om flere universiteter er dyrere. Totalt er det rundt 3500 studenter her, noe som overrasket oss. Vi ventet oss en egen delstat med hundretusenvis av studenter, med subkulturer, drabantbyer, borgerkrig og et utviklet ransmiljø. Isteden har vi altså en skole marginalt større enn Høgskolen i Gjøvik. Men her stopper altså de umiddelbare likhetene. 

Bond har en omfattende utstyrslab som ikke ligner det vi er vant med fra Norge. Der vi i Norge ble introdusert for 5 år gamle Panasonic prosumerkameraer med tape og SD, blir studentene her fra første stund kastet ut i praksis med Panasonic 302, et full HD skulderkamera som tar opp på P2-kort. Heldigvis for oss er vi godt kjent med de grunnleggende innstillingene, da disse er ganske like. Vi kunne derfor være litt ovenpå i første time. En av de andre store forskjellene er at Bond har et fullt ut fungerende (nesten!) TV-studio med 3 kameraer på pidestaller (peds) og kontrollrom. Dette, i kombinasjon med at vi har mast på oss begge tv-kursene (TV-Studio 1 og TV-Studio 2) samtidig, gir oss verdifull erfaring fra ulike roller. 

I Cinematography handler det aller mest om lyssetting, noe vi er litt kjent med fra tidligere. Her handler det i første omgang om å lage en reklamefilm på egenhånd. 2D-animasjon er et fag vi måtte ta for å erstatte 3d-animasjon i Norge, selv om vi egentlig hadde ønsket oss Sound. Foreløpig har vi tegnet de ultimate sosiale taperne blant tegneseriefigurer, og nå skal vi snart få dem til å synge sanger også. 

Første dagen på Bond minnet litt om første dagen på HiG. Det ble servert burgere, men i motsetning til på Gjøvik var burgerne laget av storfekjøtt og ikke fisk. Der Norge har fadderuke(ne) har Bond noe de kaller Orientation Week, som kort sagt ikke inneholder annet enn orientering og informasjonsseminarer på dagen og hemningsløse fester på kveldene. En global kur for angst for nye mennesker er å kle seg ut og ta seg noen glass, og det har Bond tatt følgene av. 

Det hele dro seg merkbart igang med en togafest, der de 3 nordmennene kjørte langt og lengre enn langt for å finne en passende stoffbutikk. Resultatet av Bjørnars shopping har vel trofaste lesere allerede lagt merke til, og det er fortsatt folk som refererer til "The Norwegian Rainbow Guy". Serban går som "The Emperor" etter et stilfullt valg av paljettkappe og helskjegg, og stakkars Lena falt litt mellom de to stolene og er fortsatt bare kjent som "Leena". 

Et togaparty gir intet kulturkrasj for oss, og spesielt ikke for Bjørnar fra Bærum. Der har de etter sigende togafest opptil flere ganger i uken. Vi var derfor glade da vi ble introdusert for noe som var nytt og spennende for oss; Tight and Bright. Etter litt forsiktig research fant vi ut hvor lista skulle ligge, og byens eneste tightsbutikk ble raskt tømt for gule og rosa strømpebukser. For å gi selve Superman-looken sikret Bjørnar seg også en sjørøvertruse til å ha utenpå faenskapen, og han måtte forsikre personalet i barneklærbutikken om at han var svensk for å hindre dem i å trykke på pedofilialarmen. 

Vi har innfunnet oss med tidsforskjellen mellom Norge og Australia, og har en viss rutine i når vi kommuniserer med venner og familie der hjemme. Spesielt når vi vet at det ligger regninger til forfall i postkassen. Akkurat nå som det regner føler vi ikke at vi er spesielt langt unna Norge i det hele tatt. Potteplanten står misunnelig i vinduskarmen til Bjørnar, som stadig etterfyller med flaskevann for å redde det som er igjen av grønnsakene. Når søndag blir til mandag sitter Bjørnar oppe og ser på norsk tippeliga, med påfølgende zombietilværelse mandag morgen. I et lignende scenario ble Bjørnar så opplagt av at Follo slo ut hele Norges Rosenborg i cupsemifinalen, at han belønnet sin lokale kjentjente Hilde med en bøtte øl som takk for at hun er fra Follo. 

Så organisert anlagte som vi er har vi allerede begynt å se på hvordan hjemturen skal ordnes. Akkompagnert av et lite "gisp" fant vi ut at flybillettene tilbake til Norge er dobbelt så dyre som de vi kjøpte for å komme oss hit. "You'll never leave, mate!". Faktisk er det billigere for oss å ta fly til Thailand, være der over jul og nyttår og ta fly derfra. Vi sitter da med et aldri så lite dilemma...