Beinbrudd, fisk og Steadicam

Det er ikke sånn at det skjer lite under føttene deres.

De siste ukene har vi satt sammen vårt andre tv-show, som i stor grad var en forbedring fra det forrige. Vi har også gått i gang med planleggingen av neste oppgave i Cinematography. Bjørnar har også blitt spurt om å være kameramann på Australian Cinematographers something-something Awards om en ukes tid, og det finnes vel ikke en bedre arena for å motta kvalifisert tyn eller skryt. Men center of attention om dagen er selvsagt Lena. Etter en hyggelig kveld med kyllingvinger og pølser i brødskive (!) for å feire det 2. showet, gjorde Lena unna strekningen fra bryggekanten og ned til steinene på ny personlig rekord. I fjæra lå hun og enda en og krabbet. Vi halte dem opp, og til tross for forsikringer om at alt var i orden var mistenksomme gutter ikke til å rikke. 

Velmenende, men kanskje litt ustødige, lempet guttene Lena mot hovedveien. For de lokale restaurantgjestene må det ha sett ut som en bortføring i sakte film. Vel framme på sykehuset hilste vi på de andre i klassen som hadde skadet seg på denne travle mandagen. Vi måtte vente rimelig lenge før Lena ble undersøkt, men heldigvis hadde vår klassekamerat Milan blitt hoppet på hodet av en annen klassekamerat og han sørget smilende for at røntgenlegen kom seg på jobb. Det kaller vi gentleman! 

Legen konstaterte at Lena hadde kutta seg brukbart under foten i tillegg til at høyre fibula var brukket. Altså det lille leggbeinet. I løpet av oppholdet har Lena hoppet fra 14 000 fot, men det ble altså en strekning på ca 1,5 meter som skulle gjøre skade. Det er kanskje på sin plass å være glade for at vi gjorde unna reisingen rett etter vi landet her.

Etter litt hendig reparering med sysaker og lim ble foten gipset (med litt trøst fra Bjørnar, som gjorde så godt han kunne for å se edru ut), og et par krykker ble lånt mot et depositum på 20 dollar. Det var billige krykker det, vi kan sannsynligvis selge dem til props-rommet for det dobbelte. 

Ca kl 7 om morgenen skrittet 3 norske studenter på tilsammen 7 bein ut fra Robina Hospital. Det hadde vi sannsynligvis gjort uansett om behandlingen var ferdig eller ikke, for å være alene på et venterom med pasienter som litt for lettvint deler historiene sine er fort mer belastende enn personskade. 

-I hope to loose some weight now. I've been having trouble going to the toilet. ...Sometimes it bleeds.

En vakker solskinnsdag med minst hundre grader i skyggen begynte mens Lena ble puttet på rommet sitt. To gutter med bytur og null søvn skulle på ta fatt på sin andre økt med Steadicamkurs. Når det er sagt er det én ting som kan hjelpe deg å holde kameraet stødig etter en slik påkjenning, og det er et verktøy til hundre tusen spent fast i kroppen din. Noe av opptakene ligger over. Etter en økt til og en liten test er vi sertifiserte Steadicamoperatører fra Bond Uni. Lena blir sertifisert krykkeoperatør, ikke dårlig det heller.